advokatsmart
Søk
Vil du vite mer om arv? I denne guiden forteller vi deg nøyaktig hva du må vite om forskuddsarv, skatt, hvordan fordele arven og mye mer. Les våre beste råd om arv og unngå de vanligste feilene.
Når et menneske dør, skal det han eller hun etterlater seg fordeles mellom dennes arvinger. Dette er kjent for de fleste, og kan ved første øyekast fremstå som ganske enkelt. Arv presenterer imidlertid en rekke kompliserte problemstillinger, og det kan være lett å trå feil hvis man ikke kjenner til reglene og de kompliserende faktorene knyttet til temaet. Det er dette denne artikkelen skal handle om og forsøke å klare opp i.
Arveretten er det rettsområdet som omhandler de arverettslige spørsmålene, i all hovedsak hvordan formuesgodene skal fordeles etter en person dør.
I norsk rett er det arveloven fra 1972 som danner det rettslige grunnlaget og utgangspunktet for vurderingen av hvordan arv skal fordeles, men også reglene om skifte og reglene i ekteskapsloven er sentrale.
I norsk rett kan man arve på to ulike måter: Arv etter loven, også kalt legalarv, og arv etter testament, også kalt testamentarv. Dette skillet, og hvordan reglene knyttet til de ulike formene for arv fungerer, kommer vi tilbake til.
Arv er et gammelt institutt, og at barn har krav på størsteparten av foreldrenes formue etter deres død fremstår i dag som naturlig for de fleste. At alle barn i utgangspunktet har rett på like stor del av arven er imidlertid ikke en selvfølge. I «gamledager» gikk arven, i all hovedsak familiens eiendom, til den eldste sønnen, mens de øvrige arvingene i større grad måtte klare seg selv. At alle barn, uavhengig av kjønn og alder, har lik rett på foreldrenes formue, er et noe nyere fenomen, og henger sammen med et økt fokus på likestilling og likebehandling. Ønsker du å lese om odelsrett, som har bestemte føringer for arvinger av landbrukseiendom, kan du gjøre det i vår artikkel om odelsrett.
Utover arvelaters/avdødes barn, har eventuelle ektefeller også et lovfestet krav på sin del av formuen. Dersom avdøde har livsarvinger, har gjenlevende krav på ¼ av formuen. Er det ingen livsarvinger, har den krav på halvparten.
Gjenlevende ektefelle/samboer kan også sitte i det som kalles uskiftet bo. Dette innebærer at skiftet etter førsteavdøde utsettes helt eller delvis og at gjenlevende overtar dennes formue, eiendeler og gjeld. Retten til å sitte i uskiftet bo gjelder kun for ektefellens felleseie, men ektefellene kan avtale i ektepakt at også hele eller deler av særeiet skal omfattes.
Gjenlevendes rett til uskifte gjelder ikke overfor avdødes særkullsbarn (barn avdøde hadde med andre enn ektefellen). Særkullsbarn har rett til å motta sin arv etter avdøde straks, men kan samtykke til at gjenlevende får sitte i uskiftet bo. Felles barn har ingen slik rett, og må dermed finne seg i at dennes arverett etter avdøde stiller seg i andre rekke bak gjenlevende rett til å sitte i uskifte. Er det både særkullsbarn og arvinger som retten til uskifte kan gjøres gjeldende overfor (typisk felles livsarvinger), er det ikke nødvendig at hele boet skiftes: Særkullsbarnet kan gis oppgjør straks, mens resten av boet overtas uskiftet med de øvrige arvingene.
Gjenlevende ektefelle kan når som helst kreve at boet skal skiftes. Boet kan skiftes helt eller delvis med avdødes arvinger. Arvingene etter førsteavdøde har en begrenset adgang til å kreve boet skfitet. Særkullsbarn som blir myndige kan forlange skifte, men da er det bare det denne har krav på som skal skiftes. Dersom gjenlevende forsømmer sin oppfostringsplikt eller «fer misleg» med boet, kan arvingene forlange boet skiftet. Denne adgangen må tolkes i lys av at gjenlevende har rett til å bruke opp hele boet, det avgjørende er måten forbruket skjer på; det er kun de «mislege» forhold det skal reageres mot, det må ha funnet sted utilbørlig adferd på gjenlevendes side.
Den andre formen for arv er arv etter testament. Livsarvinger har krav på 2/3 av formuen, men den «frie tredel» står man fritt til å fordele slik man vil. Man kan testamentere den bort til en person eller en organisasjon. Har man ikke testament går også den frie tredel til livsarvingene. I norsk arverett har man med andre ord ikke mulighet til å gjøre barna «arveløse» på samme måte som man kan i for eksempel USA. Livsarvingene har et lovfestet krav på 2/3 av formuen. Man har imidlertid en mulighet til å sørge for at det ikke er en stor formue igjen som skal fordeles mellom arvingene mens man lever, men dersom man ønsker å «tappe» dødsboet på denne måten må man være bevisst på at det i slike tilfeller fort kan oppstå tvister, og at det derfor må gjøres på riktig måte.
Testasjonsfriheten henger sammen med enhvers selvbestemmelsesrett og åpner for at man kan tilgodese andre enn de loven utpeker som arvinger etter sin død. Testasjonsfriheten i Norge er imidlertid underlagt strenge begrensninger. I motsetning til land som USA, hvor man står fritt til å testamentere bort alt man eier til hvem man vil, nyter legalarvingene i Norge et sterkt vern mot å bli «arveløse», jf. ovenfor.
Som nevnt er det i all hovedsak arveloven fra 1972 som regulerer de arverettslige spørsmålene i norsk rett, men at også reglene i ekteskapsloven og reglene om skifte er relevante. En ny arvelov tredde i kraft 1. januar 2021. Den nye loven videreføre i hovedsak tidligere regler, men er noe oppdatert og endret. En av de viktigste endringene er en økning av pliktdelsarven og justering i tråd med grunnbeløpet. Før 1. januar 2021 var pliktdelsarven begrenset til 1 million kroner per arvelinje, mens den nye loven setter grensen på 15G. En annen sentral endring er avviklingen av det kvalitative pliktdelsvernet. Dette betyr at man som arvelater i testament kan bestemme at en livsarving har rett på en bestemt gjenstand, selv om gjenstandens verdi er høyere enn det livsarvingene skal ha. Det er imidlertid en forutsetning av arvingen betaler mellomlegget tilbake til boet. Denne endringen er særlig praktisk i forbindelse med familiehytter.
Et sentralt prinsipp innen den norske arveretten er testasjonsfriheten. Dette går ut på at enhver har mulighet til å opprette et testament som kan fravike den fordelingen av arv som loven stiller opp. Testamentet går foran loven i slike tilfeller, men det stilles krav til både utforming og innhold. Dette kommer vi tilbake til.
Hvis arvelater/den avdøde ikke har skrevet noe (gyldig) testament som sier noe om hvordan arven skal fordeles, er det arvelovens regler som avgjør dette fullt ut.
Arvelovens regler oppstiller et parentalsystem. Dette systemet går ut på at arvelaters slektninger deles opp i arveklasser etter hvor nært beslektet de var med avdøde. Dersom avdøde har barn og ektefelle i livet, arver ektefellen en fjerdedel og barna deler resten. Er ett eller flere barn døde, overtar deres eventuelle barn, altså arvelaters barnebarn, deres del av arven. Slik fortsetter det med deres eventuelle etterfølgere. Har ikke avdøde ektefelle, arver barna alt.
En samboers arverett avhenger av om denne har, har hatt, venter eller ikke har barn med avdøde. Dersom samboerne har, har hatt eller venter barn med avdøde, har denne rett til fire ganger grunnbeløpet i arv. Denne retten går foran livsarvingenes arverett. Dersom gjenlevende ikke har, har hatt eller venter barn med avdøde, men var samboer med denne i over fem år, kan avdøde i testament bestemme at gjenlevende samboer skal ha tilsvarende arverett på fire ganger grunnbeløpet. Også denne arveretten går da foran pliktdelsarven.
Har ikke avdøde noen livsarvinger, får ektefellen halvparten av arven, mens den andre halvparten går til avdødes foreldre. Er foreldrene døde, går deres halvpart til deres etterkommere, altså avdødes søsken, nieser og nevøer osv.
Har ikke avdøde noen etterkommere eller foreldre i live, går hele arven til ektefellen. Hvis den avdøde ikke har noen ektefelle, er det besteforeldrene eller deres etterkommere som arver. Etter norsk lov trekkes det imidlertid en grense ved avdødes kusiner og fettere, slik at fjernere slektninger enn dette ikke har arverett etter loven.
Er ingen av de overnevnte i live, og avdøde dør uten å ha opprettet noe gyldig testament, skal avdødes nettoformue fordeles til frivillig virksomhet til barn og unge. I særlige tilfeller kan imidlertid departementet etter søknad bestemme at formuen helt eller delvis skal fordeles til slektninger eller andre som har stått avdøde nær.
Enhver har som nevnt testasjonsfrihet, og med det muligheten til å fravike lovens utgangspunkt som beskrevet over. Fra dette utgangspunktet er det imidlertid noen viktige unntak. Ektefeller har krav på minstearv og barn har krav på pliktdelsarv. Dette kan ikke arvelater frata dem ved testament. Barna har krav på 2/3 av arven. Barnas pliktdelsarv kan begrenses til 15 G per barn. Ektefellen skal ha fire ganger folketrygdens grunnbeløp hvis avdøde har livsarvinger (barn, barnebarn), seks hvis vedkommende ikke har det. Samboere uten livsarvinger står imidlertid fritt til å bestemme i testament hvordan arven skal fordeles.
Det stilles visse formkrav til testamenter for at de skal være gyldige. Disse følger av arveloven.
Testamenter må for det første være skriftlige. Skriftlighetskravet er gitt for å sikre notoritet, altså bevise for ettertiden at testament er skrevet og hva det går ut på. Det er ikke et krav at testator skriver testamentet selv, men testator må alltid underskrive testamentet. Dette er et ufravikelig krav, og et usignert testament er som hovedregel ugyldig.
Videre kreves det medvirkning av to vitner som testator har godtatt. Disse vitnene må ha kjennskap til at dokumentet de «bevitner» inneholder testators siste vilje, men det kreves ikke at de vet konkret hva som står i testamentet. Vitnene må være til stede sammen når testator skriver under testamentet eller vedkjenner seg en tidligere underskrift. Også vitnene må skrive under testamentet. Testamentet er gyldig selv om vitnene først skriver under ved en senere anledning. Dette kan de gjøre enten samtidig eller hver for seg, men det er et krav at testator er til stede når begge vitnene underskriver.
Testamentet bør være datert, men dette er ikke et formelt krav. Dersom testator har laget flere testamenter, og det oppstår uenighet om hvilket som er nyest og gjeldende, vil en datering fjerne enhver tvil om dette.
Formkravene kan fravikes dersom testator grunnet brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle ikke kan overholde kravene. I disse tilfellene kan det opprettes nødtestament. Det finnes to typer nødtestament: det muntlige testament og det skriftlige uten vitner. Hvis hindringen som muliggjør fravikelsen av formkravene faller bort må testator innen tre måneder opprette et testament som oppfyller de vanlige formkravene. Gjøres ikke dette, faller testamentet bort.
Er ikke formkravene oppfylt, faller testamentet som hovedregel bort. Ugyldighetene rammer alle deler av testamentet som omfattes av ugyldigheten. Er det eksempelvis kun brukt ett vitne, faller hele testamentet bort. Hvis ett av vitnene har vært inhabilt, får ugyldighetene kun konsekvenser for den delen. Arvingene kan godkjenne et testament som lider av formangler.
Som nevnt går det et sentralt skille i arveretten mellom såkalte døds- og livsdisposisjoner. Et utgangspunkt er at alle gaver og verdioverføringer som man foretar mens man lever, er livsdisposisjoner, mens formuesoverføringer som ikke er fullbyrdet ved givers død eller gaver gitt på dødsleiet, er dødsdisposisjoner. For en som mottar en gave fra en som senere dør er denne grensen viktig fordi den avgjør hvorvidt overføringen/gaven krever grunnlag i et testament for å være gyldig.
Grensen følger ikke av loven, og må derfor trekkes opp i rettspraksis. Det må gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering av om gaven er ment å være oppfylt før givers død, eller om giver var på dødsleie da gaven ble gitt. Hovedregelen er at en disposisjon som er oppfylt før døden/dødsleiet og som har fått en realitet for giver er en livsdisposisjon, og som vil stå seg mot senere krav om omstøtelse grunnet manglende testament.
Den første typen disposisjon som utgjør en dødsdisposisjon, og som må gjøres i testaments form for å være gyldig, er gaver gitt på dødsleiet. Hvorvidt avgiver lå på dødsleiet eller ikke da gaven ble ytt, kan ved første øyekast fremstå som et ikke-juridisk spørsmål; enten så er man på dødsleiet og dør, eller så er man det ikke og overlever. Dette er imidlertid en sannhet med visse modifikasjoner. Dødsleie er et juridisk begrep, og domstolene både kan og har vurdert hvorvidt en gitt situasjon utgjorde et dødsleie eller ikke.
Det juridiske begrepet dødsleie har en objektiv og en subjektiv side.
Den objektive siden går ut på at det må foreligge en betydelig risiko for at avgiver skal dø i den nærmeste fremtid. Denne risikoen vurderes uavhengig av hva arvelater selv tror og beror normalt på sakkyndiges uttalelser om avgivers helse. Videre kreves det at døden er «nært forestående». Hvis man ser hen til rettspraksis oppdager man at det ikke finnes noen dommer fra Høyesterett som stempler en gave som dødsdisposisjon hvor det har gått mer enn fire måneder mellom disposisjonen og døden.
Den subjektive siden av begrepet omhandler hva arvelater selv har innsett – h*n må selv ha innsett at døden var nært forestående. Det er ikke tilstrekkelig at h*n burde ha innsett at det gikk mot slutten. Dette vil ofte være en vanskelig vurdering da det er umulig å bevise hva noen har tenkt i en gitt situasjon. Momenter i denne vurderingen kan derfor være detaljer om givers livsførsel – oppførte h*n seg som en person som tror den snart skal dø?
Spørsmålet om hvorvidt overføringen er «oppfylt før døden» eller ikke, beror på en vurdering av i hvilken grad disposisjon er faktisk og rettslig gjennomført. Den rettslige gjennomføringen knytter seg til forhold som utstedelse av skjøte, tinglysning og oppføring i selvangivelse osv., mens den faktiske gjennomføringen går på forhold som om gavemottaker har overtatt disposisjonsretten (for eksempel flyttet inn), betaler løpende utgifter eller står for vedlikeholdet på gavegjenstanden.
For at en gave skal anses som «oppfylt før avgivers død», følger det videre av rettspraksis et vilkår om at gavedisposisjonen hadde en «realitet» for giver mens h*n levde, jf. Rt-2008-1589:
«Gaver som er « meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død », må etter arveloven § 53 gjennomføres i testaments form, og det følger av § 35 at en slik gave bare er gyldig så langt den ikke krenker livsarvingenes rett til pliktdelsarv. For at en gave skal anses som en livsdisposisjon, må den ha innebåret eller vært ment å innebære en realitet for giveren eller gavemottakeren mens giveren levde, se Rt-2007-776 avsnitt 35, jf. Rt-1961-935».
Det avgjørende ved denne vurderingen er om den aktuelle disposisjonen fikk en realitet for mottaker og avhender mens avhender fortsatt er i live. Hvis man for eksempel har gitt bort en hytte, men forbeholdt seg bruksrett til eiendommen livet ut, kan det spørres om overføringen har hatt en realitet eller ikke. Avgiver kan tross alt fortsatt bruke hytten på tilnærmet samme måte som før, og mottakers bruk er tilsvarende begrenset av bruksretten. Det kan altså diskuteres hvor «merkbart» det er for partene at hytten har skiftet eier. Domstolene har imidlertid godtatt at avhender forbeholder seg betydelige deler av de funksjoner som vanligvis er knyttet til eiendomsretten. Det å forbeholde seg livslang bruksrett er med andre ord ikke i seg selv nok til å avskjære overføringens realitet. Det må her imidlertid trekkes en nedre grense mot rene formelle overføringer av eiendomsretten. Dersom overføringen ikke gir noen praktiske utslag, regnes den dermed i utgangspunktet som en dødsdisposisjon, og krever dermed testaments form.
Arv er som sagt et tema som er veldig lovregulert, og dersom man ikke har noen innvendinger mot den fordelingen loven pålegger, trenger man som utgangspunkt ikke å søke bistand fra advokat. Dersom man derimot ønsker å fordele arven etter seg på en annen måte enn etter loven, kan det være lurt å søke profesjonell hjelp. Dette kan forhindre bitre og langvarige tvister mellom arvingene. Ettersom arv gjerne er et familieinternt spørsmål og et betent tema, er dette et rettsområde der man burde oppsøke juridisk bistand før en konflikt oppstår, snarere enn når konflikten er et faktum og familiemiddagene ødelagt i uoverskuelig fremtid.
Dersom man ønsker å gi forskudd på arv, kan det også lønne seg å søke bistand fra advokat da disse reglene kan være forvirrende. Les også vår artikkel om forskudd på arv her.
Videre kan det være lurt med advokatbistand dersom man ønsker å gi en gave til en arving, altså en formuesoverføring som ikke skal trekkes fra ved fordelingen av arven (forskuddsarv). Dersom det ikke kan dokumenteres i ettertid at overføringen var en gave og en livsdisposisjon, kan det fort komme krav fra (de øvrige) arvingene at summen skal trekkes fra, som igjen kan føre til konflikt og rettssak, selv om dette ikke var din intensjon.
Hvis du ønsker å skrive et testament kan det være lurt å få hjelp til å sette det opp. På denne måten kan du være sikker på at alle lovens krav til dokumentet er oppfylt, og dermed forhindre at det etter din død oppstår spørsmål om testamentets gyldighet.
Skal du skrive testament: sørg for at testamentet oppfyller samtlige formkrav og innholdskrav. Her kan det være smart å få bistand fra en advokat. Et «vanntett» testament kan forhindre familiefeider og uenigheter om hvordan arven skal fordeles. Utover rene form-mangler, vil en advokat lettere oppdage og luke ut innholdsmangler/ordlydsmangler som kan få konsekvenser. Dersom du i testamentet ditt skriver at du ønsker at arven din skal fordeles mellom dine «fem kusiner», uten å nevne navn, kan det ved booppgjøret komme inn en sjette kusine du ikke har tenkt på og kreve sin del av arven.
Et annet godt råd er å prate åpent om hvordan du ønsker at arven etter deg skal fordeles, og eventuelt få innspill fra arvingene om fordelingen. For mange er døden og den etterfølgende arven et skummelt tema, men åpenhet om temaet kan spare både deg og familien for unødvendig stress og krangling om teamet.
Å finne den rette advokaten til rett pris kan være en utfordring, men med Advokatsmart.no kan du enkelt og raskt sammenligne tilbud fra ulike advokater i ditt område og velge den beste advokaten til den beste prisen.
Advokatsmart er en nettbasert gratistjeneste som gjør det enkelt for deg å få tilbud fra ulike advokater i ditt område. Alt du trenger å gjøre er å fylle ut noen få opplysninger om deg selv og hva slags juridisk problem du trenger hjelp til, og deretter vil Advokatsmart.no sende forespørselen din til ulike advokater som spesialiserer seg på ditt juridiske problem.
En av de største fordelene med å bruke Advokatsmart.no er at du kan få tilbud fra flere advokater, noe som gir deg muligheten til å sammenligne priser og juridiske løsninger før du tar en endelig beslutning. Dette gir deg en større grad av trygghet og sikrer at du velger den advokaten som passer best for dine behov og din økonomi.
I tillegg til å hjelpe deg med å finne den beste advokaten for deg, kan Advokatsmart.no også hjelpe deg med å finne advokater som spesialiserer seg på spesifikke juridiske områder, som for eksempel eiendomsrett eller arverett. Dette gjør det lettere for deg å finne den rette advokaten for spesifikke behov.
Så hvis du vil spare tid og penger, samtidig som du får den beste juridiske hjelpen, er Advokatsmart.no det rette stedet for deg. Prøv tjenesten i dag og opplev hvor enkelt det kan være å finne den beste advokaten til den beste prisen. Kom i gang her.
Hvorfor bruke Advokatsmart?
- Hver måned hjelper vi tusenvis med å finne advokat
- Vi har samlet de beste og billigste advokatene på ett sted
- Du unngår å velge en dyr og dårlig advokat
- Vi gjør det enkelt å finne en advokat med gode priser
- Tjenesten er 100% gratis og uforpliktende
Trenger du en advokat? Få gratis og uforpliktende tilbud fra flere advokater her.
